NY TIDs høstutgave (96 sider, 40 bokomtaler, essays…)
Tre utopier; Nytt fredsparti?; Oppenheimer; Cinemateket; flyktningskipet på Sicilia; BØKER: atomvåpen; hetebølger; godhet; eiendom; håp; kvinnelige kunstnere; Murakami, Grøgaard; og Lykkeberg.
Her er noen av sakene lagt ut online fra høstutgaven av NY TID. I neste nyhetsbrev legger vi ut online bilaget Orientering, kalt «Byer i krise», og andre saker følger på i september og oktober.
Utopier om fellesskap
FREMTID: Beveger vi oss mot et internasjonalt samfunn som tar vare på dem som faller utenfor det etablerte arbeidslivet – og med klokskap konverterer dagens militærindustri mot sivile oppgaver? Det er mulig at nye BRICS kan vise vei vekk fra dagens vestlige ideologi. Leder av Truls Lie
La meg presentere tre ‘utopier’ og hvordan de muligens blir vår fremtid.
Dokumentarfilmen After Work av Erik Gandini kommer på kino 27. oktober, etter å ha vært vist på en rekke filmfestivaler i år. Filmen tar for seg den teknologiske automatiseringen og hva som skjer når stadig flere mennesker blir arbeidsledige. Millioner vil miste jobben når maskiner, roboter og kunstig intelligens overtar – og dette gjelder ikke bare ufaglærte, men også folk med utdannelse, som eksempelvis regnskapsfolk, advokater, forfattere (husk ChatGPT), lærere og akademikere. After Worknevner den store gruppen NEET (Not in Employment, Education or Training) – hvor eksempelvis Italia er på topp, spesielt for dem mellom 20 og 30 år. Filmen viser også via statistikk at av verdens rundt en milliard mennesker som er i fast arbeid, er bare 15 prosent av disse følelsesmessig engasjert og positive til jobben. De resterende 85 prosent er enten bare uengasjert eller tilhører den delen som føler frustrasjon, sinne eller har en svært negativ opplevelse av å arbeide.
I sommer intervjuet jeg filmens regissør på festivalen Biografilm i italienske Bologna, der jeg konfronterte Gandini med hans noe utopiske eller naive tro på at store deler av disse 85 prosentene i fremtiden vil slippe å arbeide. Han svarte at vi fremdeles baserer oss på en arbeidsetikk som er 350 år gammel – fra den industrielle revolusjon. Verden har forandret seg. Overfor NY TID hevdet han at om disse menneskene fikk en frihet til å velge å arbeide, ville vivirkelig sett hva mennesker prioriterer i livet.
Les mer…
Hvorfor trenger vi et fredsparti i Norge?
FRED OG RETTFERDIGHET: Venstrepartiene har lagt bort internasjonalt arbeid, pressen er mikrofonstativ for NATO, fredsbevegelsen har blitt tannløs – og nordmenn er en nasjon av kalde krigere. Derfor trengs et nytt parti!
KRONIKK av Marielle Leraand
Nesten ni av ti nordmenn sier i meningsmålinger at de er for norske våpenleveranser til krigen i Ukraina. Det er et unikt høyt tall. I USA støtter rett nok nesten to av tre våpenleveransene, men i andre europeiske NATO-land viser meningsmålingene en langt mer delt befolkning, fra Storbritannias 63 prosent som støtter våpenleveranser, via 48 prosent i Tyskland til 30 prosent i Italia. Utenfor Vesten finner du knapt noen som tror at flere våpenleveranser til Ukraina kan få slutt på krigen. Norge har altså blitt en krigsnasjon – med Jens Stoltenberg som nasjonalikon. Hvordan har vi endt der?
«Det er typisk norsk å være god», sa daværende statsminister Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale i 1992. Denne selvgodheten har siden spredt seg som en pest i hele det norske politiske landskapet, også til partiene på venstrefløyen. Både SV og Rødt har lagt bort studie- og opplysningsarbeid, og arbeiderbevegelsens tradisjon for internasjonal solidaritet har blitt erstattet med ensidig vektlegging av nasjonal fordelingspolitikk. Nordmenn er neppe mindre intelligente enn andre folkeslag, men fraværet av offentlige motstemmer har gjort oss uvitende, blant annet om at den massive norske støtten til våpenleveranser er unik. Nordmenn flest tror på alvor at den norske holdninga representerer «verdenssamfunnet».
Les mer ...
FILM:
Oppenheimer bommer også grovt og høylytt
ATOMBOMBEN: Oppenheimer er en episk biografisk thriller. Men filmen om den gåtefulle mannen har sine svakheter. Et frieri til folk flest med underholdning i stedet for fakta?
et er forvirrende. Hvem trodde at det ville være en god idé å ha premiere på filmeneOppenheimer og Barbie samtidig? Å knytte ultravold («Nå er jeg blitt døden, verdens ødelegger» – pang!) sammen med ultrasex?
Trenger vi flere tegn på at det er over for den menneskelige sivilisasjonen? Her har kapitalens tiltrekningskraft endelig funnet en måte å få oss til å gomle popkorn og gråte over Oppies tap av nasjonal sikkerhetsstatus fordi han en gang hadde koblinger til kommunismen – eller at Robbie modig har tatt Rosa-Barbie ut av anorexia nervosa-stadiet og henger med overflødighetshorn-gjengen.
Det amerikanske er svelget med hud og hår, det er yin og yang, sex og død, akkurat som Freud fryktet i Ubehaget i kulturen (1929, no. 1966): å gomle popkorn til en film om atombomber. Tenke seg det! Vi klarer simpelthen ikke å ta noe seriøst mer, eller hva?
Så hvorfor ville du gå og se filmen? Er det et nikk, en hyllest til de ikke-binære orientalistene? Eller en slags KI-innsidevits? Et solidarisk standpunkt for den stakkars gamle Alan Turing og fremtidens singularitet? Eller er det bare allmakt versus impotens? For en dobbelforestilling!
Det som er igjen av venstresiden, vrir fortvilet sine hender …
Les mer ...
Kolonialisme i bevegelse
AFRIKA: Filmserien Tidløs reise, som nå settes opp på flere av landets cinemateker i september, viser filmer forankret i afrikansk kultur og historie – men også Afrikas tilknytning til Europa og Kina. Av Aleksander Huser.
Filmserien Tidløs reise, som settes opp på fire av landets cinemateker 12. og 13. september, består av et knippe filmer forankret i afrikansk kultur og historie. Her har man med andre ord mulighet til å se filmer fra og om et kontinent som vanligvis ikke får mye plass på norske kinoer. Blant de tematiske trådene gjennom programmet er kolonialisme og afrikanske innvandreres situasjon i Europa de siste tiårene. Følgelig har de fleste filmene – som er av både nyere og eldre utgivelsesdato – også en tilknytning til vår verdensdel.
Serien byr på den sjeldne anledningen til å se fransk-mauritanske Med Hondos langfilmdebut Soleil ô (Oh, Sun), som ble filmet i løpet av fire år på siste halvdel av sekstitallet. Filmens nokså løse handling dreier seg om en navnløs afrikansk mann som strever med å finne arbeid og husly i den franske hovedstaden, skildret med en kombinasjon av dokumentariske og mer surrealistiske sekvenser – samt både animerte og musikalske innslag. Soleil ô inneholder flere tilsynelatende dokumentariske intervjuer, men disse er iscenesatt. Da hovedkarakteren i en annen scene går hånd i hånd på Champs-Elysees med en hvit fransk kvinne, til synlig forferdelse blant flere som passerer dem, skal disse reaksjonene på sin side være autentiske.
Les mer ...
Les også Aleksander Huser i Hellas:
Mot en grønnere fremtid på Evvia
FILMFESTIVAL/KLIMA / I kjølvannet av de katastrofale skogbrannene på Evvia har den greske øya fått en egen filmfestival, som passende nok også er et møtepunkt for å diskutere klima, miljø og bærekraft.
Les mer ...
Når det står om livet
FLYKTNINGER/INTERVJU: På Sicilia møter NY TID Morgan Lescot på redningsskipet Ocean Viking til en samtale om båtflyktninger, utfordringer og Europas ansvar. Er dette en tragedie som bare vil øke på?
NY TID møter Morgan Lescot, kommunikasjonskoordinator for organisasjonen SOS Méditerranée på det norskflaggede redningsskipet Ocean Viking, som stadig ligger ankret opp i Siracusa på italienske Sicilia mellom oppdrag i Middelhavet.
Organisasjonen ble etablert i 2016, for å hjelpe mennesker i nød, beskytte dem samt skaffe vitnemål på hva som pågår i Middelhavet, og situasjoner som oppstår. Det er ikke mange organisasjoner som hjelper flyktningene – tragedien bare øker på.
Hun har arbeidet med dette de siste fem årene. På spørsmål om målsettingen med skipet svarer hun: «Vår oppgave er å bevitne hva de overlevende har gjennomgått, bak det faktum at de har flyktet fra Libya, og hvorfor de har satt seg i en så desperat situasjon som å dra hovedsakelig i sjøudyktige gummibåter.»
Noen har forsøkt å flykte fra Libya flere ganger. Hva da med den libyske kystvakten? Ocean Viking opplevde at kystvakten sperret flyktninger ute i internasjonalt farvann. Kystvakten betales av europeiske land for å holde flyktningene unna. Da Ocean Viking nærmet seg båten med flyktninger i nød, ble den truet av kystvakten: «De skjøt i været rundt oss for å hindre oss i å redde flyktningene. De truet altså en humanitær organisasjon. Vi måtte forlate området for ikke å risikere sikkerheten til mannskapet om bord. Situasjonen var farlig, og det ble utvist en mangel på respekt for internasjonal sjørett.»
Les mer ...
BØKER / SAKPROSA (mer i neste nyhetsbrev)
En romantisk essayist
POSTHUME ESSAYS / Stian Grøgaard var på jakt etter en autentisitet som er vanskelig å finne. Samtidig overrumpler han leseren og river ham med seg uten forbehold, unnskyldning eller forvarsel.
Kunstteoretikeren Stian Grøgaard (1956-2021) skriver fordi han vil finne ut noe han ikke vet. Han er ute etter nerven i kunsten, det som griper en, men er vanskelig å fange i ord. Grøgaard strekker seg mot det som fortsatt gjør at vi lar oss berøre på en ekte måte. Denne prosessen er typisk for essayet. Prosjektet har definitivt tiden mot seg, bortskjemt og overstimulert som vi i Vesten er blitt.
Er dette ‘romantikk’? Essaysamlingen gir assosiasjoner til den uendelig streben som er kjent fra den tyske romantikeren Friedrich Schlegel, men også jakten på opprinnelse og utspring, et fast punkt. «Filosofen er en hjemlengsel», sa Novalis.
…
Russisk rulett med …
ATOMVÅPEN / Ekspertene sier faren for atomkrig aldri har vært større enn nettopp nå. Faren for uhell, atomvåpen på avveie, cyberinfiltrasjon og misforståelser har økt. Her kommer en dyp dialog med atomvåpen-filosofien, der intellektuelle har prøvd å få et grep på det ubegripelige: trusselen om verdens tilintetgjørelse. Og hva sier Sergej A. Karaganov, utenrikspolitisk og militærstrategisk rådgiver for Putins regjering? Er det eneste vi kan gjøre, å utsette apokalypsen, å avverge den på nytt og på nytt?
Med boken The War That Must Not Occcur har Stanford-filosofen Jean Pierre-Dupuy skrevet en bok som knapt kunne vært viktigere – eller mer tidsmessig. Den kommer ut i september, nesten samtidig med Christopher Nolans uhyggelige film om atombombens far, J. Robert Oppenheimer. Filmen selv kommer ut som et salgbart, men gysende alvorlig apropos til en lettantennelig verdenssituasjon. Dupuys bok er særmerket av en dyp dialog med filosofi om atomvåpen, der særlig franske, tyske og amerikanske intellektuelle har prøvd å få et grep på det ubegripelige: trusselen om verdens tilintetgjørelse – ikke som en fiktiv forestilling, men som en påtrengende politisk realitet. Dupuy har vært rådigiver for atomsikkerhet i Frankrike og har skrevet en rekke bøker om forholdet mellom politikk og vold, fremtid og nåtid, spådommer og katastrofer.
Dommedagsklokken som gir en indikasjon på hvor stor faren er for full atomkrig, er et informasjonsforum som ble opprettet av The Bulletin of Nuclear Scientists i 1947. Den gangen ble klokken satt til 7 minutter til midnatt – og viseren krøp stadig nærmere idet rakettene ble flere og forhandlingene fortsatte å bryte sammen under den kalde krigen. Under Cuba-krisen i 1962 holdt verden pusten. Dommedagsklokken var av atomvåpenpanelet angitt til to minutter før midnatt mens Krustsjov og Kennedy presset på for strategisk overtak, med verden som innsats.
…
Årlig dør omkring en halv million mennesker i hetebølger
GLOBAL OPPVARMING / Slik turister reiser fra Spania til Bergen for å kjøle seg ned, er hele verden på flukt mot svale tilfluktsteder, mens den globale oppvarmingen viser seg som en kroppslig og konkret erfaring.
Overskriftene har i sommer dreid seg stadig mer om været: Meteorologien kan ikke lenger skilles fra nyhetene, og hetebølgen har spredd seg inn i den internasjonale politikken og gir en ny vri til helseråd og reiselivsseksjonen.
Skribenten Jeff Goodell er kjent for boken The Water Will Come (2017), som handler om stigende hav i klimakrisens tid. Han har med sin bok om varme truffet blink og funnet et stort publikum, også utenfor de typisk klimainteresserte. Enda mer enn den forrige boken blander The Heat Will Kill You First journalistiske raportasjer med vitenskapsformidling. Tematikken innbyr til dramatiske fortellinger: Vi følger, som i en krimgåte, en familie som går fottur i Yosemite nasjonalpark på en varm dag i 2019 – og som aldri kommer hjem. En annen familie i Chennai kjemper for å få livet til å fungere i overopphetede fattige distrikter der alle hverdagens gjøremål og livsvalg er preget av varmen. Og vi følger havforskere som finner sjøstjerner som går i oppløsning på en overopphetet kyst.
…
Evig utvinning
MILJØFILOSOFI / I denne boken antydes en kollisjon mellom økonomi og økologi. Ifølge Oksana Timofejeva må bruken av solenergi bli annerledes enn det industrielle paradigmets herredømme.
O sole mio!» Jeg fikk lyst til å bryte ut i Luciano Pavarottis sang til solens ære der jeg sto på toppen av Japans hellige fjell, Fuji. Solen kom opp over horisonten og ble født på nytt. Jeg var ikke alene der på toppen. Langt derifra. De mest fargerike blant oss var japanske shintomunker. De holdt oppe det japanske flagget og messet lavt. Vi befant oss 3770 meter over havet, og vi badet i magisk lys.
Å klatre til toppen av Fuji er et privilegium. Fjellet er flott, det er hellig, og Japan er spennende. Jeg gjorde dette for ca. 15 år siden og ble bevisstgjort både soloppgangens magi og japansk mytologi. Japans flagg består av en rød sirkel midt i en hvit rektangulær bakgrunn. Den røde disken representerer solgudinnen Amaterasu, grunnlegger av Japan og stammor til keiserne i det landet. Den første keiseren av Japan, kjent som Jimmu, anses å være solas sønn.
…
Er vi gode på bunnen?
PSYKOLOGI / Hvordan har et tvers igjennom pessimistisk menneskesyn oppstått? At mennesket skal være grunnleggende syndig, er en hjørnestein i vestlig tenkning. Eller?
Kun litt sivilisatorisk ferniss, en håndfull lover og autoriteter hindrer oss i å falle våre medmennesker i ryggen. Dette livssynet har også fått et navn: ‘Fasadeteori’.
Den nederlandske historikeren Rutger Bregman argumenterer i boken Folk flest er gode. En ny fortelling om menneskenaturen for noe helt annet. Hans djerve tese lyder: Det er ikke mistenksomhet, egoisme og den sterkestes rett som har gjort menneskehetens fremskritt mulig, men tvert imot tillit og samarbeid. …
Å leve er en ganske så merkelig ting
SKRIVING / Murakami er karismatisk uten å virke belærende. En mental treningsdagbok?
I denne boken forteller den japanske forfatteren Haruki Murakami om hvordan han ble forfatter. Det første som slår en, er hvilken glimrende pedagog han er. Jeg ser ham for meg mens jeg leser boken, en upretensiøs og ganske morsom mann som deler sine erfaringer. En bok om hvordan man ble forfatter, bør virke smittende. Hvis den ikke smitter, hvis den ikke på en eller annen måte får leseren til å tenke: «Å skrive høres jaggu ganske moro ut, selv om det sikkert er utrolig slitsomt», så har den ikke livets rett. …
Hvad er ejendom egentlig for noget?
BRUGSRETTEN / Brug forudsætter ejendomsret. Hjemløse kan ikke bare flytte ind i tomme lejligheder. Men det er et misforhold mellem brug og ejendom i den raciale senkapitalisme. Også når det gælder patenter. Ejendom kan være økonomisk vold.
Når man cykler en tur gennem København med sine døtre på 12 og 14 år, som jeg dagligt gør det, og ser små grupper af hjemløse samle flasker eller sælge avisen Hus Forbi foran supermarkeder for at tjene lidt penge, falder samtalen ofte på relationen mellem hjemløshed og antallet af lejligheder i København. Mine døtre under sig over, hvordan der kan være så mange hjemløse, samtidig med at der bliver bygget lejligheder rigtig mange steder i København. Som de bemærker, burde der være lejligheder nok. Bedre bliver det ikke, når man kan se masser af lejligheder stå tomme. «Hvorfor kan de ikke bare få lov til at bo i de lejligheder, der står tomme?», spørger de. Esmeralda og Irmas undren peger på misforholdet mellem brug og ejendom i den raciale senkapitalisme.
…
Å miste alt håp?
HÅP / Det gode eller fornuftige håpet er å håpe på noe som ligger innenfor mulighetens grenser.
Er håpet som en huske for dem med et svingende følelsesliv? Eller er det mer som forventning om gulost for en sulten hund?
Det første eksempelet er mitt eget, det andre tilhører forfatteren, Lars Fr. H. Svendsen. Jeg beveger meg altså mer i følelsessfæren enn forfatteren av Håpets filosofi.
…
Historien om de kvinnelige kunstnerne
BILLEDKUNST / Ideen om god form er modernistisk hjernevask. Allerede fra renessansen var det fastslått at skjønnheten tilhørte kvinnekroppen. Men hvem malte en naturlig urtilstand der bluferdighet og begjær hver på sin måte var like utenkelige?
En av de interessante yngre stemmene innenfor norsk kunsthistorieskrivning har i de senere årene vært Øystein Sjåstad. Nå har han skrevet en bok om norsk modernisme fortalt gjennom malerier utført av kvinnelige kunstnere, der maleriene selv representerer en sammenhengende fortelling – som oftest uten at bindinger til sosiologiske, kunstpolitiske eller biografiske forhold blir stående i veien for oppmerksomheten om kunsten.
…
Offentlighetens strukturendringer
HABERMAS II / Politikken markedsføres via reklame og propaganda og ikke gjennom diskusjon. Publikum påvirkes av ekkokamre og filterbobler. Og hva betyr globaliseringen for dagens offentlighet?
Det tyske sosiologitidsskriftet Leviathan publiserte for to år siden en antologi, et 500 siders temanummer om offentlig-hetens nye strukturforvandling. Artikkelen av Jürgen Habermas ble utgangspunktet for boken Den nye offentligheten. Den er nettopp kommet i Cappelens upopulære skrifter, oversatt av Anders Dunker med etterord av Pål Veiden.
…
Dannelsesaktivisme
VORES FÆLLES SAMTALE / Dagbladet Informations chefredaktør Rune Lykkeberg inviterte en studiekreds med 37 «tænkere og aktivister». Bogens interviews er skrevet som introduktioner til intellektuelle og aktivister.
At drive avis i dag er ofte mere end blot dagligt at få avisen ud og på internet. Selv en mindre avis finder det påkrævet at gøre sig synlig med egen identitet, ved forskellige former for møde- og publikationsvirksomhed over merchandise til organisering af «vennerne».
Med titlen på bogen Vi skal gøre det hele på én gang inviterer dagbladet Informations chefredaktør Rune Lykkeberg til en studiekreds med 37 «tænkere og aktivister». Bogens 37 interviews – «de kan hæve niveauet for vores fælles samtale» – er skrevet som introduktioner til intellektuelle og aktivister. Personerne bag de korte introducerende interviews er nøje udvalgt. Videnskabsfolk, aktivister og tænkere, der selv måtte mene at kunne «hjælpe os med at tænke over det hele» er dog på forhånd udelukket fra deltagelse i studiekredsen. Det fremgår af forordet.
…